25 år etter 1994. Motiverte funksjonærer, hardt arbeid men også mye moro

Av Stein B. Olsen  

 I 2019 er det 25 år siden OL i 1994. Og  det gir selvfølgelig grunn til ettertanke, og en mulighet til å takke.

Alt har sin bakgrunn, men noen personer var mer visjonære enn andre for at Kvitfjell skulle bli en klassiker i World Cup-sammenheng.  Selvfølgelig var det de olympiske leker i 1994 som gjorde utbyggingen av Kvitfjell mulig. Likevel, det var ingen selvfølge at Kvitfjell skulle bli en fast årlig World Cup-arrangør etter at ilden var slukket i 1994. Ingen andre OL-arrangører har før eller senere lykkes med det.  Svein Mundal var sentral i denne prosessen. Han bygde opp rennorganisasjonen før OL. I tillegg satt han i perioden 1992-1994 sentralt i FIS som medlem av både World Cup- og Alpin-komitéen (Executive Board).  Sammen med det lokale trekløveret med daværende ordfører Erik S. Winther, assisterende rådmann Per Morset og kultursjef Kyrre Dahl, alle fra Ringebu kommune ble det allerede tidlig på 1990-tallet meislet ut en langsiktig strategi. En av de første målene var å få Kvitfjell inn på WC-kartet etter OL, det vil si i 1995. Norges Skiforbund hadde liten tro på planen, men aksepterte til slutt kalenderforslaget. Internasjonalt (FIS) var det stor begeistring.

Svein Mundal var den naturlige rennleder de første årene etter OL i 1994, da i spann med Thor Erik Taraldsen som leder av organisasjonskomiteen.  Da selskapet Hafjell-Kvitfjell Alpin AS ble etablert i 1998 ble Svein Mundal ansatt som daglig leder.  Siden 2000 ledet han også styret fram til 2013.

-          Hva var den viktigste motivasjonen for deg, Svein, i starten av dette løpet?

-          Som tidligere landslagstrener i alpint så jeg raskt at norsk alpinsport gjennom Kvitfjell fikk en gylden sportslig mulighet. Gjennom OL hadde vi bakken og utstyr til en fullsikret løype på plass. Men uten WC etter 1994 ville det være umulig å holde liv i denne juvelen. Tanken var at morgendagens toppalpinister skulle være prøvekjørere under WC og at vi uken etter WC skulle tilby skigymnas og juniorutøvere fartstrening i en fullrigget arena. Og gjerne med et avsluttende FIS-renn. Og det har vi til de grader fått til. Trinn 2 var at Kvitfjell skulle bli Nasjonalanlegg for fartsdisiplinene, og det falt på plass i 1999. Denne avtalen har bidratt til investeringer i Kvitfjell på ca. kr 100 millioner fram til i dag. Med andre ord har vi i nesten 20 år oppgradert WC-løypa mm. Og så gleder jeg meg selvfølgelig over at de de norske alpinistene i WC sportslig har gjort det bra. Det har vært en god motivasjonsdriver. Takk til Lasse, Kjetil A, Aksel og Kjetil J for deres betydelige bidrag!

World Cup-arrangøren i Kvitfjell har bygd stein på stein i alle år.  Og i bunnen de første årene lå alltid mange av funksjonærene fra 1994. Kompetansen var sikret og grunnmuren var på plass. Fra dag én har arrangørene vært opptatt av at den enkelte funksjonær skal føle det meningsfullt å bruke 3-14 dager av sin tid for at Kvitfjell årlig skal prestere på et slikt nivå at løpere, landslag, NSF og FIS blir tilfreds. Organisasjonen har ry på seg for å være inkluderende og prioritere gode opplevelser, samt gi gode minner, som samlet utgjør bærebjelken i arrangementet. Svært mange funksjonærer har derfor vært med over tid og sørget for kontinuitet som alle arrangører på dette nivå er helt avhengige av.

På denne veien har det vært mange gode samarbeidspartnere: det Internasjonale Skiforbundet (FIS), Norges Skiforbund (NSF), NRK, det offentlige med kommuner og fylkeskommune. Og den aller viktigste: Kvitfjell Alpinanlegg.  Anlegget har vokst i takt med arrangementet og har hele veien hatt de samme målsettinger som arrangørselskapet. Vi glemmer heller ikke Hafjell Alpinsenter som ikke har hatt like mange World Cup-renn, men som er en viktig allianse- og samarbeidspartner. At disse to destinasjonene nå har samme eiere, betyr en ytterligere styrkning av «Lillehammer-området».

Det å skape en bærekraftig og sunn økonomi for de årlige arrangementene var også viktig. Etter noen tunge år i starten falt dette også på plass.  

Når arrangøren nå ser tilbake er det med en stor porsjon av stolthet.  Det var ingen selvfølge da en la ut på denne ferden på begynnelsen av 90-tallet.   Kvalitet, kontinuitet, nøysomhet, ydmykhet, god organisering, trivsel,

arbeidsglede, stolthet er noen av de stikkordene som passer for organisasjonen.