Her tennes en drøm...

Kjetil Jansrud (8) var tilstede da Kjetil André Aamodt nesten tok utforgullet i Kvitfjell under lekene på Lillehammer i 1994.  Han hadde allerede fått sine første alpinski. Drømmen om å bli en av verdens beste alpinister var skapt. Bilde fra jubeldagene på OL på Lillehammer i 1994. Blant publikum var 8 år gamle Kjetil Jansrud. Foto: Jan Greve / NTB Scanpix

Av Stein B. Olsen

Kjetilgutt1Nå har Kjetil Jansrud ikke mindre enn fem OL-medaljer fra tre forskjellige olympiske leker.Det er jo dette som er så fascinerende med OL eller et annet stort mesterskap. Det tenner et eller annet i befolkningen. Slik var det også med meg. Jeg husker ikke så mye, men akkurat OL i Kvitfjell husker jeg, og at det gjorde inntrykk. Å se verdens beste alpinister, mine helter, de store stjernene på nært hold. Det husker jeg, og det tente noen drømmer, sier Kjetil. (Foto GD)

Sterkt forhold til Kvitfjell

Vi har tatt en prat med Kjetil for å høre litt om starten, og hans forhold til Kvitfjell som har utviklet seg til et svært spesielt forhold, og litt om hvorfor. I starten var det ei treningsgruppe med store aldersforskjeller. Masse sosialt og mye moro i starten på Gålå hvor Peer Gynt Alpint hadde sine treninger.
- Selv om vi hadde fokus på at det skulle være mye lek og moro, så fikk jeg tidlig et klart inntrykk fra treneren Amund Rudi og min far (også trener) at de hadde en klar visjon og målsetting.
- Etterhvert ble vi ei treningsgruppe, og vi fikk besøk av tvillingene Mons og Mikkel Bjørge fra Kvitfjell Alpinklubb. Fortsatt var det moro, og mine beste venner hadde jeg i dette miljøet. Amund og far tenkte nok 10-15 år fram og hadde ambisjoner uten at jeg følte noe press av den grunn.
- Jeg tror nok de to tenkte at når vi legger ned så mye tid og ressurser, hvorfor kan vi ikke gjøre det skikkelig? Gjøre det så profesjonelt som mulig?
- Noen vil si at det var ekstremt?
- Ordet ekstremt kan veldig fort bli oppfattet som et negativt ord i denne sammenhengen. Det synes jeg er synd, det går fint an å være ekstrem som at man trener mye, har en plan og er profesjonell i ung alder. Og uten at det går utover det faktum at det skal være moro og givende. Det var aldri noe press, og det var gøy. Og for å nå toppen så koster det, men veien dit har vært preget av idrettsglede hele veien. Ved å være ekstrem så tar en ikke bort gleden, gode venner, de vil alltid være der, forteller Kjetil.

Frikjøring

KjetilMonsMikkelGjengen var tidlig på plass i Kvitfjell, ikke bare tidlig i karrieren, men også tidlig om morran.
- Vi var som regel de første, og da husker jeg at trenere og foreldre ble plassert fra toppen og ned langs løypa for å passe på. Deretter var det frikjøring fra toppen, ingen løype, men vi hadde god fart, fikk testet hoppene og lærte oss traséen. Veldig moro, og det bringer fram gode minner. Dette ga oss en skikkelig mersmak i tillegg til at det var god trening. Jeg var også tidlig ute som prøvekjører i utforløypa Kvitfjell, jeg var nok ikke mer enn 15-16 år, forteller Kjetil.
- Føler du at den frikjøringen du drev med den gangen, at det fortsatt sitter i kroppen?
- Ja så absolutt. En sier jo at den treningen du IKKE får som ung greier du aldri å ta igjen. Det er nok en sannhet med modifikasjoner, men at jeg har hatt glede og nytte av den erfaringen er det ingen tvil om.  Jeg føler meg hjemme i Kvitfjell, og kjenner bakken bedre enn noen andre.

Bilde: Kjetil Jansrud sammen med Mons og Mikkel Bjørge, etter at de har debutert som prøvekjørere under World Cup i Kvitfjell. (Fra GD)

- Og det er jo ingen som har prestert slik på sin egen hjemmebane slik du har gjort?
- Noen av gutta har sine hjemmebaner, som Felix Neureuther i Garmisch (GER), men jeg ser en stor forskjell i å kjøre en slalåmbakke kontra det å kjenne en hel utfortrasé fra topp til mål. I utfor er dette viktig, og jeg vet ikke om andre som har den samme koblingen som jeg har, sier Kjetil.

Den aller første

Kjetils historie i Kvitfjell er som tatt ut av en roman. Den aller første World Cup-seieren kom på hjemmebane i 2012. Den gangen var det tre renn. Kjetil ble nr tre i det første, nr to i det andre, mens det søndag ble seier. Mor og far, Inger Helen og Jan, var i Spania på ferie fredag og lørdag, men rakk akkurat hjem til søndagens renn. Mora bakte sjokoladekake til langt på natt, og serverte i målområdet. Kjetil hadde da slitt i flere år med skader. Før sesongen skiftet han skileverandør og støvler. Og deretter kjørte han bedre og bedre i fart, før han virkelig blomstret til med seier i Kvitfjell. En skikkelig gåsehudopplevelse, og for Kjetil den største.
Etter seremonien fikk mamma og pappa Jansrud endelig klemme Kjetil. Lenge stod far og sønn tett sammen.  En spesiell stund, det skjønte alle.

Takknemlighet

Kjetilung- Å ja, det husker jeg godt. Det var et av de øyeblikkene hvor det ikke var behov for å si noe som helst. Bare nyte det, og la tankene flyte.
- Ord som takknemlighet er kanskje dekkende?
- Å, ja er du gær’n, kanskje det sterkeste og viktigste. Jeg var voksen da det skjedde, og da er det lettere å skjønne hvor mye arbeid som lå bak. Ja, takknemlighet er et dekkende ord, smiler Kjetil.
- Føles det likedan å komme hjem nå som tidligere. Har Kvitfjell fortsatt den samme plassen i ditt hjerte?
-Å ja. Sterkere nå enn før kanskje. Det har nok å gjøre med at en kjenner at karrieren er kortere nå enn tidligere. Jeg har mindre igjen enn det jeg har bak meg.  Det blir et enkelt regnestykke. Å komme hjem og føle roen, treffe kjentfolk, få kjøre renn på hjemmebane. Jo, jeg setter nok større pris på det nå enn jeg gjorde før.
- Hva betyr publikum?
- Mitt inntrykk er at det kommer flere og flere for hvert år. Kommer for å heie, være en del av denne festen. For meg er det stort, og det skaper en ramme som vi gjerne vil vise fram for resten av verden.  Det å få være i sentrum sammen med resten av laget. Det gjør meg stolt, sier Kjetil.

 

 

Bilde: Ung og lovende. (Foto GD)